Ældre Kosmos og Kontaktbreve

Kaisa og jeg er gode venner. Det er deilig å gå på tur sammen. Vi nyter begge å kunne bevege oss i naturen; kjenne varmen fra sola og puste inn den friske lufta. Her er vi på bærtur.
 

Mange åndelige bøker og retninger forteller om at vi mennesker er ett. Det er nok en guddommelig sannhet. Martinus går lengre i sine analyser. Han gir kunnskap om at alle levende vesen er ett – i Gud – eksempelvis Kaisa og du og jeg og cellene og planetene. I dette perspektivet forstår vi at Kaisa må reknes som en nær slektning. Hun er i samme spiral som oss i den evige opplevelsen av livet, og i samme fase, nemlig dyreriket. Kaisa går her i barneskolen, mens vi har begynt i videregående skole.

Ofte ser jeg på Kaisa og leker med tanken på at hun også en gang skal møte åndsvitenskapen. Det er svært lenge til, forstår jeg, men i evighetens perspektiv er det ikke langt unna! Kaisa og jeg ser på hverandre. Jeg tenker på spiralkretsløp og intuisjonsutvikling, mens Kaisa i dag tenker mest på de gode rundstykkene i sekken. Vi er svært forskjellige, vi to, men har også en felles bølgelengde som gjør at vi nyter hverandres selskap. Kaisa utløser kjærlig omsorg fra meg som hun nyter i fulle drag. God mat og husly, tilhørighet og fellesskap, klapp og klem. Jeg nyter hennes glede og lojalitet og hennes evne til å være i øyeblikket. Den evnen har jeg utviklet meg bort fra – men er på veg til å erobre den på nytt. Hos Kaisa ser jeg dette som jeg lengter etter, og samvær med henne fyller ut et tomrom i meg.

Det er rikelig med blåbær i år. Bærplukkeren min fylles opp, og bærene triller lystig ned i bøtta. Kaisa har lagt seg borte ved sekken.

Jeg tenker på Kaisas framtidige utviklingsveg. Hun skal gradvis bli mer intelligent og følsom, det har jeg som en klar hypotese. Kanskje Kaisa skal bli et jordmenneske som kjører rundt i egen bil – med et kjæledyr i baksetet? Kanskje kjører de på blåbærtur, sånn som oss to i dag? Nei, nå går jeg for vidt, korrigerer jeg meg selv. Hva vet vel jeg om detaljer i Kaisas framtid? Kaisa skal kanskje kjøre rundt i en avansert flygende gummiflåte som går på energi direkte fra universet? Og hun drar ikke på blåbærtur, men går ned i huler og finner næringsrike pluktofymer som hun drar opp som lange bånd? Hva vet jeg?

Det er likevel deilig å gå rundt i blåbærlyngen og la tanken og fantasien leke. Resultatet av denne leken blir kanskje litt sprøtt, men også bevissthetsutvidende! Det siste tror jeg er viktig, så jeg vil ikke fordømme mine kreative tankebaner.

Jeg tenker videre på Martinus' forklaringer om Guds primære bevissthet; dit både jeg selv og Kaisa er på veg. Tenk at jeg langt der framme skal bli et Kristusvesen; en mulig verdensgjenløser! Det er jo helt ufattelig – og på samme tid: en del av meg gleder seg allerede! At Kaisa også skal få kosmisk bevissthet er minst like ufattelig. Så herlig det vil bli når jeg i framtida vandrer i de åndelige verdener – å møte min kosmisk bevisste venn Kaisa!

Jeg har satt meg ved sekken nå. Kaisa og jeg ser på hverandre igjen. Jeg synes med ett at hun likner litt på Jesus! Dette betar meg – helt til hun håpefullt løfter på ørene og min åndelige tankestrøm avbrytes. Ja, det er tid for rundstykker med ost! Nok bevissthetsutvidelse for denne gang!

Kaisa og jeg er akkurat nå en retriever og et jordmenneske; på blåbærtur i nordområdet av planeten Tellus. Vi har evigheten på vår side og kan gi oss hen til godsakene i sekken.