Ældre Kosmos og Kontaktbreve

NORSK

Jeg må innrømme det. Martinus er mine store kilde til inspirasjon. På flere punkter må jeg gi den gamle mann rett. Hans klare logikk er vanskelig å si imot.

Noen mener Martinus er en gammel fanatiker og de som er involvert i arbeidet rundt Martinus Institutt er sektmedlemmer. Men, det finnes ingen fellesbetegnelse for de som interesserer seg for Martinus Kosmologi. De kaller seg ikke Martinusianere eller noe i den retning. Jeg har dog hørt noen kalle seg kosmologer noe som klinger veldig nøytralt og intetsigende i mine ører. "Tittelen" kosmolog er i høy grad selvutnevnt for den det måtte gjelde. Kosmolog kan også mange andre kalle seg uten å vite noen ting om Martinus forøvrig.

Videre må jeg nevne at det ikke er noe medlemskap forbundet med studiene av Martinus bøker. Disse kan studeres fritt av den som måtte interessere seg for det. Kun ens egen interesse regulerer dette. Dette finner jeg personlig svært befriende og Martinus sier selv; "Ta det du har bruk for og la resten ligge". Høres dette ut som en fanatiker?

Jeg bebreider ikke mennesker som er skeptiske. Skeptisisme inntil en viss grad er sundt. De fleste mennesker har rikelig med erfaringer som tilsier at Martinus bare er enda en i en rekke av fanatiske sektledere. Det at Martinus selv sier at hans verk er selve fasitten på livsmysteriets løsning hjelper ikke akkurat på folks skepsis. Man må også huske at Martinus i samme åndedrag som han sier at han har sannheten også sier at han ikke forventer at folk skal tro ham, men han ønsker at folk heller skal være skeptiske og undersøke om det han sier kan være riktig. Det verk han har skrevet var aldri ment å være grunnlag for en ny trosreligion.

Tror jeg på Martinus? Er jeg kanskje bare lettlurt? Noen ganger møter jeg kommentarer som sier at jeg mener det jeg mener bare fordi Martinus sier det. Dette er relevante og forståelige kommentarer.

Når jeg henviser til Martinus kan det lett høres ut som om jeg blindt tror på det han sier, men faktum er at jeg har vanskelig for å tro på en god del av det han sier. Jeg er personlig ikke så opptatt av om Martinus har rett i alt han sier, jeg er mer opptatt av grunntrekkene ved hans verdensbilde.

Jeg opplever i hvert fall ikke at min oppfattelse av verden er styrt av Martinus. Jeg hadde allerede gjort mine konklusjoner da jeg oppdaget Martinus. Jeg må understreke at det var jeg som oppdaget Martinus og ikke omvendt, så hans verdensbilde måtte leve opp til mine forventninger. Det jeg prøver å si er at Martinus egenlig ikke trengte å overbevise meg om så mye, da jeg allerede i stor grad var på bølgelengde med det hans bøker formidler.

En av grunntesene i Martinus Kosmologi er at bevisstheten er evigt eksisterende. Dette står i direkte kontrast med den materialistiske grunntesen om at bevisstheten er en egenskap ved materien. Fra den moderne vitenskapen kan man jo også lett få det inntrykk av at bevissthetens mysterium er løst, noe den faktisk ikke er. Det gjenstår enda å bevise at bevisstheten er en materieegenskap. Dette er viktig å huske. Selvfølgelig er materialistene overbevist om at man vil kunne bevise hvordan bevisstheten oppstår, og det er jo også det vitenskapen jobber med.

Selv om oppfatningen av at bevisstheten oppstår ved materien har et skjær av vitenskap over seg, er denne overbevisning stadig kun en "tro", og ikke en viten.

Uansett om man i fremtiden beviser at bevisstheten er en materieegenskap eller om den er en evig realitet, så vil dette først og fremst være en vitenskapelig oppdagelse. Hvis bevisstheten skulle vise seg å være en evig realitet så vil det sette standard for fremtidens åndelighet. Den vil ha en vitenskapelig form, noe som både Antroposofien og Martinus kosmologi allerede har lagt føringen for.

Min oppgave er heldigvis ikke å overbevise alle dere skeptikere der ute og det at Martinus har skrevet disse bøkene betyr jo ikke at dette er slutten på "letingen", det er jo faktisk kun begynnelsen. Arbeidet består nå å finne ut av om Martinus kan ha rett i det han skriver.