Ældre Kosmos og Kontaktbreve

For noen år siden var jeg på ferie med familien i den engelske byen Bath. Da benyttet jeg anledningen til å besøke det gamle romerske bad og tempel, hvor man i sin tid tilbad den keltisk-romerske gudinnen Sulis-Minerva. Det spennende ved dette tempelet er at arkeologer har funnet skriftlige bønner til gudinnen. Forskerne har funnet bønner som ble skrevet baklengs eller på annen måte kryptisert for å gjøre dem vanskelig tilgjengelig.

Å sette sammen tegn til et meningsfullt innhold har historisk sett, vært forbehold spesielt innviede. Det er derfor naturlig å tenke seg at de som behersket denne kunsten, mente at ved å henvende seg skriftlig til sin guddom, ville bønnen deres ha stor gjennomslagskraft.

Martinus skriver at bønnen ikke er noe menneskelig påfunn, men en organisk, kosmisk funksjon som er innebygget i alle levende vesener. Dyrenes dødsskrik er en automatisk påkallelse av forsynet i en faretruende situasjon.¹ Herfra utvikles bønnen til mer bevisste formuleringer og blir til det vi vanligvis forbinder med religiøse bønner. Bønnen settes ofte inn i stemningsskapende rituelle sammenhenger med spesielle kroppsbevegelser eller bestemte fysiske stillinger.

I et visst stadium av utviklingen mister menneskene kontakten med Gud, og som en naturlig konsekvens av dette vil bønnen oppfattes som meningsløs. Martinus forklarer forholdet med at man ikke lengre kan tro på dogmer og religiøse autoriteter. Man tror kun på det man ved egne sanser og intelligens kan registrere og vurdere, og når ikke intuisjonen er tilstrekkelig utviklet, kan man ikke kjenne til tilværelsens metafysiske side. Man tar for gitt at det man sanser er den hele og fulle sannheten om verdensaltet. Men, for det er et stort men her. Det viser seg nemmelig at når mennesker havner i en livstruende situasjon, hender det likevel at det gudløse mennesket henvender seg til et ukjent forsyn.

I løpet av livet vil de fleste av oss gjennomleve perioder der vi domineres av forskjellige tankeklimaer. For eksempel kan vi ved alvorlig sykdom eller død i nære relasjoner, kjenne sorg, fortvilelse og sinne. Vi ber kanskje om helbredelse, ja, kanskje t.o.m. om at den døde ikke skal være død. Det hender også at vi havner i situasjoner der vi mener oss urettferdig behandlet. Da kan bønnen være dominert av sjalusi og selvmedlidenhet. Dette er mer eller mindre spontane bønner som er en reaksjon på mer eller mindre sporadiske episoder i livet.

Mørket i bønnene til Sulis-Minerva er åpenlyse. Men egen fortreffelighet og selvhevdelse kan være uttrykt i en langt mer subtil og fortynnet form, og dermed ikke så lett å få øye på. Det kan være at vi gjennom bønnen fremmer egne økonomiske eller karrieremessige ambisjoner på bekostning av andre. Slike bønner er en form for sort magi som vi en gang selv må ta konsekvensen av. Gjennom karma- og reinkarnasjonslovene vil vi møte det mørket vi ber om at andre skal møte. Dette fører til større eller mindre lidelser, noe som øker vår evne til medfølelse. Ønsket om hevn og egen vinning avtar, og bønnen dreies i en mer human retning. Bønnen vil heretter kunne regnes som hvit magi. Grunnholdningen er altruistisk og uttrykker sympati og medfølelse for livet rundt oss.

I følge Martinus var det ikke Jesus sin oppgave å gi menneske intellektuelle analyser av verdensaltet. Menneskene levde i troens verden og var ikke mottakelig for slike analyser. Det var med sitt liv og sine lignelser han skulle vise veien ut av mørket og frem til lyset. Han skulle altså være et forbilde på hvordan vi skulle leve for å nå fram til den begynnende etterlengtede fred.

Med bønnen "Fader vår" skjer det en endring i menneskenes mentale kurs. Vi beveger oss bort fra en krigs- og konkurranseinnstilling og frem til en freds- og samarbeidsinnstilling til livet rundt oss. Martinus anbefaler denne bønnen både som bønn og meditasjon. I sine verker utdyper og forklarer han meningen med- og funksjonen til "Fader vår". Han skriver at "Fader vår" er "en kosmisk bøn og fuldstendig i Kontakt med det, den guddommelige Villie selv ønsker gennemført med Hensyn til Gudesønnens egen Innstilling til Verdensaltet, Livet og guddommen".³

Mange av oss kjenner en motstand mot å skulle be. Jeg mener det er fordi vi assosierer bønnen med en epoke vi er på vei bort fra. Vi ønsker oss ikke tilbake til en tid vi forbinder med tro på autoriteter og med begrenset mulighet for selvstendig tenkning. Selve drivkraften i det moderne og frie mennesket er jo gleden ved å tenke selv, ha egne meninger og selv prøve å forstå verden. Vi lever midt i en frigjøringsprosess der vi legger bak oss gamle normer og strukturer. Den enkeltes frihet blir høyt verdsatt. I denne prosessen er vi i ferd med å skape oss en ny individrettet identitet, og religionen svekkes som identitetsbærende søyle.

Det er nærmest slik at menneskene må lære å be på nytt, lære å bruke bønnen. Denne gang er ikke opplæringen basert på tro, men på viten om bønnens funksjon, dens muligheter og begrensninger. Vi vil oppleve at bønnen er et nødvendig instrument for å nå en enda høyere forståelse av den verden vi lever i. Den er også nødvendig for å nå en enda høyere form for frihet. Det er friheten til å være på bølgelengde med nestekjærligheten, friheten til å legge fra seg hat, fordømmelse og hevntanker, friheten til å elske sin neste som seg selv. Da er vi kommet dit at vi ikke lengre skiller mellom "jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne".⁵ Da er vi nådd frem til en ny identitet, en identitet som et levende kosmisk vesen. Da er vi blitt virkelig frie mennesker.

Mer informasjon om Sulis-Minerva kan man finne ved å bruke navnet som søkeord på internett.