Kosmos 2012/3 side 81
Norsk
Veien mot fred
af Terje Martin Eggesvik
Ondskap satt i system
Når man går gjennom de to konsentrasjonsleirene Auschwitz I Stammlager og Auschwitz II Birkenau, er det lett å bli berørt av grusomhetene som skjedde her. Det er som man hører skrikene fra menneskene som ble brukt til smertefulle "medisinske" forsøk, det er som man vandrer sammen med barna, kvinnene og mennene de siste hundre meterne før de ble gasset ihjel i et industrielt folkemord. Det er som man hører slagene, skuddene fra henrettelsene. Det er som man kjenner lukten av redsel og angst. Og man skjønner hvorfor disse leirene er blitt symbolet på menneskesinnets ytterste mørke.
Etter et besøk her, blir spørsmålene mange og påtrengende, og omfatter de store spørsmålene om ondskap og godhet. De omfatter også spørsmålene om hvordan menneskene skal klare å komme seg ut av mørket. Hvor går veien til virkelig fred?
FN opprettes
En så total krig, med slike midler som andre verdenskrig, hadde ikke menneskene opplevd før. Det ble forholdsvis tidlig klart at den kostet enorme ressurser, de menneskelige, kulturelle og økonomiske omkostningene var veldige. Som en reaksjon på dette begynte man å utarbeide planer for hvordan man skulle skape en fredeligere verden når engang krigen tok slutt.
Allerede under siste halvdel av krigen møttes stormaktene for å diskutere opprettelsen av et internasjonalt organ som skulle arbeide for å hindre krig. Et møte som skulle få stor betydning, var møtet mellom USAs president Theodor Roosevelt, Storbritannias statsminister Winston Churchill og Sovjetunionens leder Josef Stalin, det såkalte Jaltamøtet i 1943. Her ble bl. a. avstemmingsprosedyrene i FNs sikkerhetsråd bestemt. Man ønsket en forbedret utgave av mellomkrigstidens Folkeforbund. Allerede i oktober 1945 ble FN opprettet. Det uttalte målet var å arbeide for fred.
Veldig raskt skulle FN se at arbeidet for fred innebar innsats på andre områder enn et rent militært engasjement gjennom fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Man jobbet både politisk og kulturelt og vi fikk underorganisasjoner som f.eks. UNICEF og UNESCO.
Menneskerettighetserklæringen
Under ledelse av den kjente humanisten Eleanor Roosevelt, ble "Verdenserklæringen om menneskerettighetene" utarbeidet. Den bygger på idéen om et universelt menneskeverd, en idé som har sin historie helt tilbake til tanken om naturrett og universalisme i det gamle Hellas. Erklæringen kan sees på som en reaksjon på folkemordet i utryddelsesleirene og gav føringer for i hvilken retning man ønsket det internasjonale samfunnet skulle utvikles.
I artikkel 1 slås det fast at "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter". Man skulle ikke diskriminere menneskene på grunnlag av kjønn, religion, politisk eller etnisk tilhørighet. Alle var like verd. I juni 2011 tilføyde man at menneskene heller ikke skulle diskrimineres på grunnlag av seksuell legning.
Erklæringen gir enkeltmennesker en rekke rettigheter, f.eks. slår artikkel 3 fast at "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet".
Etterhvert har FN i tillegg godkjent en rekke såkalte konvensjoner. De kan sees på som en forlengelse av menneskerettighetserklæringen. "FNs konvensjon om barnets rettigheter" er en av disse konvensjonene.
Internasjonale domstoler
Som FNs øverste juridiske organ ble "Den internasjonale domstolen" opprettet. Den fikk sitt sete i Haag i Nederland. Mandatet var å dømme i mellomfolkelige konflikter og bare nasjoner kunne være parter i sakene. Domstolen kan sees på som en videreføring av mellomkrigstidens "Den faste internasjonale domstol", opprettet av Folkeforbundet.
For å rettsforfølge enkeltmennesker som begår krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og/eller folkemord ble "Den internasjonale straffedomstolen" opprettet i 2002. Den har også sitt sete i Haag.
I tillegg er det blitt opprettet en rekke andre internasjonale domstoler som har som mål å dømme i internasjonale konflikter eller der enkeltmennesker mener seg feilaktig dømt i sitt hjemland.
Men selv med de overnevnte internasjonale tiltakene og anstrengelsene, har man ikke klart å forhindre krig, krigsforbrytelser, folkemord og nye ufattelige overgrep. Hva gikk galt?
Internasjonal domstol basert på humanitet.
Ingenting har gått galt, tvert i mot har utviklingen vært vellykket. Til tross for åpenbare svakheter, har arbeidet vært nødvendig for utviklingen mot et internasjonalt rettssystem. De som jobber frem erklæringene og domstolene kan sees på som foregangskvinner og menn på veien mot et internasjonalt samfunn basert på rettsprinsippet. Men som på alle andre områder må også her utviklingen først passere et umodent stadium, før den når frem til et fullkomment ferdig stadium.
Martinus skriver i kapittel fire i Livet Bog, at nasjonalisme eller nasjonal selviskhet avtar, og at internasjonalisme eller nasjonenes uselviskhet er i vekst. Dermed vil kravet om å løse konflikter med andre midler enn krig og lemlestelse, øke. Man vil søke å løse konflikter på en human måte og i harmoni med loven for tilværelsen. "Og da den fundamentale basis herfor utelukkende er en verdensdomstol basert på selve verdensmakten forenet med verdensretten, må en sådan internasjonal domstol, en sådan overfolkelig verdensøvrighet bli til kjensgjerning før en varig fred på jorden fundamentalt er underbygget". (Martinus: Livets Bog, bind 1, stk 100.)
Manglene refleksjon
Hva er det så som får mennesker til å være så ufattelige grusomme mot hverandre? Det er et grunnleggende spørsmål man i århundrer har stilt seg. Man kan tenke seg at det er en sammenheng mellom utdannelse og humanitet, men hvis vi ser på det industrielle folkemordet på jødene, så manglet de som sto bak verken utdanning eller intelligens.
Vi har en tendens for å demonisere alle mennesker som er med på ekstreme overgrep. Det er kanskje en måte å distansere seg fra overgriperne. Eller som den mannlige hovedrolleinnehaveren Garcin i filosofen Sartre sitt stykke "For lukkede dører" sier: "Helvete det er de andre". Vi har lett for å tenke slik.
Derfor skapte det bølger da den jødiske skribenten og filosofen Hannah Arendt kom til en annen konklusjon under rettsaken mot Eichmann. Han fremsto ikke som noe monster. Hun så på han som særdeles lovlydig, fleksibel og tilpasningsdyktig byråkrat. Det hun fant kalte hun mangel på tenkning. Det var kort mental avstand fra man fikk en ordre om å utføre en handling til den ble gjennomført.
Observasjonen er spennende og gir grunn til ettertanke, men gir ikke et fyllestgjørende svar på hvorfor mennesker lar være å tenke over konsekvensene av sine handlinger, hvorfor mennesker er i stand til å påføre sine medmennesker lidelser. Det er interessant at nettopp i slike ekstreme situasjoner som krig, finner vi soldater som legger ned våpnene og heller selv lar seg henrette enn å være med på overgrepene. I konsentrasjonsleirene finner vi eksempler på fanger som frivillig gikk i døden for å berge andre. Hva er så den grunnleggende forskjellen mellom mennesker som er i stand til å utføre overgrep og de som heller ofrer seg selv?
Foto: Clifford Weinmann
Følelseserfaringer
Veldig kort kan man si det slik at de som utfører overgrepene mangler erfaring og de som ikke kan være med på grusomheter eller går i døden for andre, har erfaring. Hvilken erfaring er det så det dreier seg om? Det er følelseserfaring. Den erfaringen man får gjennom lidelsen. Mangel på medlidenhet, er mangel på lidelseserfaring. Og motsatt, har man en velutviklet medlidenhetsevne, har man vært gjennom en viss mengde lidelse. Det fører til at man gjenkjenner lidelsen som andre utsettes for og er ute av stand til å påføre dem lidelse. Man lider heller selv enn å påføre andre lidelse. Det fører også til et ønske om å hjelpe de som lider. Det er kjærlighet i sin egentlige forstand.
Individuell og global fred.
En velutviklet kjærlighetsevne er det samme som individuell fred, og en velutviklet kjærlighetsevne får man gjennom følelseserfaringer i tillegg til intelligenserfaringer. Følelseserfaringene gir som nevnt medfølelse, intelligenserfaringer gir oss evnen til å bruke følelseserfaringene til beste for menneskene. Man utvikler det som Martinus kaller intellektualisert følelse eller høyintellektualitet. Det vil være grunnlaget for en kommende global fred.
Det er dermed en sammenheng mellom individuell fred og global fred. Hvis man ønsker å være med på å skape global fred kan man begynne med å skape fred i seg selv. Man må gjøre spørsmålet om fred til et personlig spørsmål og til personlige valg. Gjennom sine bøker og artikler har Martinus gitt oss noe å strebe etter, noe å rette vår energi og våre ønsker mot.
I Livet Bog stk. 117 har Martius beskrevet hvordan det internasjonale samfunnet beveger seg mot et globalt fredsrike. Han har i tolv punker oppsummert retningen til energiene fra den lyse utstråling i skaperprinsippet. Utfordringen til oss er å bevege vår bevissthet i retning av punktene.
Oppsummert sier Martinus det slik: "Det store spørsmål for de enkelte jordmennesker blir derfor dette: "Hva skal vi gjøre for å være i samklang med skapelsen av dette guddommelige fredsrike eller utløsningen av den absolutte harmoni og lykke på jorden"? Og svaret blir her liksom alle andre steder i den guddommelige visdom det store bud "Elske hverandre!" ". Livet Bog stk. 117.
Henvisninger:
fn-sambandet.no
Hanna Arendt: Eichmann i Jerusalem, Gyldendal forlag
Tilbage til artikelregister
Forrige