Kosmos 2006/4 side 111
Identifikasjon med Judas
af Greta Bylund (norsk)
Framstillinga av Judas i den vakre boka "Påske" (og i artikkelen "Terskelens Voktere") har alltid gjort sterkt inntrykk på meg. Martinus forklarer at Judas' forræderi skyldtes at han med sin utålmodighet og entusiasme hadde misforstått sin mester. Judas var sikker på at Jesus ville bruke sine overfysiske evner og stoppe enhver romersk soldat. Slik ville de romerske herrer få dokumentert hvilken fantastisk kapasitet Jesus faktisk var – og kanskje ikke minst – Judas' skeptiske familie og hans gamle venner ville få kjennskap til dette. Derfor ledet Judas soldatene til Jesus.
Men til sin gru og djupe fortvilelse fikk han oppleve at den guddommelige plan var ganske annerledes. Judas måtte forferdet innse at han hadde bidratt til at hans elskede Jesus ble tatt til fange. Og ikke nok med det: Da Judas på avstand fulgte med i det som videre skjedde og så Jesu holdning overfor bødlene sine, fikk han en ny innsikt. Martinus formulerer det så enkelt og vakkert: "… for første gang "så" han "verdensgjenløseren"." Judas slapp ikke fram til korset; kunne ikke gråte ved føttene til sin mester og be om tilgivelse. Etter alt dette orket han ikke – forståelig nok – å fortsette å leve, og fant døden som den eneste løsning.
Beskrivelsen av Judas rører ved djupe strenger i meg hver gang jeg leser den. Jeg oppdager at jeg identifiserer meg med han. Jeg kjenner igjen meg selv. For det første kjenner jeg meg igjen i Judas' optimale misère – selve forræderiet. Dette dumdristige påfunnet, denne kreative handlekraften som han ikke hadde lært å tøyle; behovet for å regissere – og kanskje utålmodigheten under det hele. Dette ligner svært på noen av mine uferdigheter.
Stakkars Judas – etterpå! Empatien strømmer i meg; skapt av erfaringsmateriale som jeg dagsbevisst har begrenset kunnskap om. Men når mine nattlige drømmer i dette livet har fått preg av mareritt, har det alltid handlet om at jeg har gjort noe forferdelig. Jeg har drept andre ved uaktsomhet; jeg har sveket, jeg har glemt. Au-u, den vonde skyldfølelsen! Ta den fra meg! Frykten for fordømmelse! Hjelp! Mine dagsbevisste "mareritt" handler også i stor grad om skyld.
Behovet for anerkjennelse fra familie og venner er jeg godt kjent med. Jeg er også på veg ut av flokken, selv om mitt "brudd" er langsomt og forsiktig sammenlignet med de radikale og modige bruddene som mange av disiplene gjennomførte. Judas hadde fulgt sin indre stemme og valgt å følge Jesus fra Nasaret. Dette var sikkert vanskelig for familien å forstå – og akseptere.
Det er ikke lett å velge sin egen retning; ta et vegskille bort fra de som har stått en nær. Jeg kan lett fantasere fram hvordan det måtte kjennes for Judas: Skyldfølelse i forhold til brudd med tradisjoner, forventninger og familiære forpliktelser. Utrygghet og savn som følgesvenner på den nye vandringa. Kjærligheten til familien. Forsmedelse over deres skepsis. Lengsel etter anerkjennelse og forståelse fra dem som han hadde forlatt, og som fortsatt var en del av han.
Jeg kjenner meg igjen i dette; ikke minst i lengselen etter at de nærmeste kunne forstå! Og jeg har for lengst oppdaget at dette i stor grad er dyrisk ærgjerrighet som ikke er utlevd – under en pen ferniss av min nye og uferdige menneskelige side.
I fantasien ser jeg for meg at vi alle bærer på ei bør av lidelseserfaringer; ei bør som til enhver tid har sin særlige konsentrasjon eller sammensetning på den strevsomme vegen ut av mørket. På noen bører akkurat nå står det kanskje skrevet "offer", på andres "bøddel", "redsel", "makt/avmakt", "avsporing" osv. På mi bør – og mange andres – står det "skyld". Et hovedtema å bakse med. Judas fikk en kulminasjonsopplevelse i denne lidelsesarten.
Martinus skriver så poetisk om Judas i mellomtilstanden. "Her i denne skyggenes sfære fantes en ung selvmorder, som var uutsigelig forpint."
Det er herlig å lese videre om hvordan Judas fikk møte Jesus, som var kommet til samme sfære etter sin død. "Judas sto som naglet fast. Det var jo hans mesters stemme." Judas følte seg uverdig og ville flykte, – "..men det var for sent. Jesus var kommet for nær. Hans kjærlighet avskar ethvert fluktforsøk, enhver retrett. I neste øyeblikk trykket verdensgjenløseren sin ulykkelige disippel til sitt bryst."
Judas ble med ett fri for skyld. Hvilken glede!!
Med hvert åndedrett takker jeg kosmologien for at den hjelper meg med å legge fra meg skyld – og gradvis integrere tilgivelse av meg selv og andre – som det eneste logiske i et kjærlig kosmos. Identifikasjonen med Judas tar jeg med meg videre på vegen. I den empatien jeg kan kjenne for han, ligger kjærligheten og aksepten for meg selv som jeg som "skyldig" i lang tid har nektet meg.
greta.bylund@ntebb.no
Tilbage til forfatterregister
Forrige