Ældre Kosmos og Kontaktbreve

Martinus har gitt oss tolkninger av omstendighetene rundt Jesu fødsel. Han forklarer blant annet hvordan Betlehems stall med dyrene symboliserer dyreriket som denne verdensgjenløseren fødtes inn i.
 

Vi må anta at den lille nyfødte hadde en uvanlig utviklet sensitivitet. Den følelsesmessige tilknytning til mor er sterk hos spedbarn; og dette barnet hadde sannsynligvis ekstra behov for kontakt med sin mor. Men det gikk ikke lang tid etter fødselen før moren sto opp av barselsengen og dro tilbake til godset der hun hadde sitt arbeid som husholderske. Den viktige mor-barn symbiosen ble brutt! Vårt følsomme guttebarn ble ikke forunt nærheten til mors bryst, hennes velkjente stemme og hjerterytme. Martinus' fosterforeldre var kjærlige og gode mennesker, men det var ikke mulig for dem å erstatte en mor fullt ut, særlig ikke den aller første tiden. Den nyfødte, som kanskje mer enn noen hadde behov for morsmelk som ernæring, fikk klare seg med kumelk – og kanskje grøt i en sutteklut til trøst der han lå i vuggen. Vi vet ikke årsaken, men Martinus ble alvorlig syk etter fødselen, og selv om han kom seg, ble han en liten spjæling, den nest minste av 30 elever i skolen.

Hvis vi tillater oss å tolke rammene rundt Martinus' fødsel, ser vi at de er preget av en framskreden polforvandling. Ekteskapet har begynt å degenerere. Kvinner og menn opplever manglende evne til å styre sine drifter, og flokken strammer til med fordømmelse. Indre konflikter i den enkelte øker. Familiemønstre endres, og barna blir også skadelidende. Jordmennesket holder på med den kolossale omskapelsen fra dyr til menneske. Nettopp i denne vanskelige tiden, når det blir tiltagende mørke i vår livsopplevelse, er det Martinus har sin misjon. Han skal hjelpe oss til å forstå at det hele er en naturlig prosess, styrt av evige og kjærlige prinsipper. Vi trenger å få høre at "alt er såre godt".

Med en viss spissfindighet og humor kan vi legge merke til at den nye verdensgjenløseren ikke blir født sammen med dyrene, sånn som Jesus, men vegg i vegg med kua, grisene og hønsene, slik de tradisjonelle husene var bygd på den tiden. Symbolikk: Jordmenneskene hadde passert kulminasjonen av dyreriket enpoligheten.

Fødselen var i gang. Det var midnatt, og "stueuret" slo tolv slag som det pleide. "Da det siste slag hadde lydt, skjedde det noe merkelig: Uret falt på gulvet med et brak, og det ble aldri ur mer."

Denne hendelsen på Martinus' fødselsdag den 11. august har nok en mening. Et ur eller en klokke måler et timelig aspekt – selve tidens gang. I det samme rom der "stueuret" hang, var en evighetens veileder i ferd med å trenge inn på det fysiske plan. En gjenløser inkarnerte til vår klode fra en verden bortenfor tid og rom! En ny tid var i emning. Slikt må markeres!

Markeringen med stueuret ble nok ordnet av noen i det korps av åndelige vesen som hadde planlagt og støttet opp om Martinus' gjenløsningsprosjekt helt fra starten. Han har forklart at det måtte flere mirakel til for at inkarneringen skulle la seg gjennomføre. Martinus hadde jo – på sin evighetsreise gjennom denne spiralen – for lengst holdt opp med å inkarnere.

Den lille er nå vasket og stelt og lagt i vuggen. I fantasien ser vi at han er kledd i nytt tøy, og sengetøyet er også nytt og pent. En gave fra mor, gjetter vi på. Husets folk er ute i augustnatten og følger jordmor et stykke på vegen hjem. Vi tenker oss at vi står ved vuggen – slik tre vise menn en gang sto rundt en krybbe. Og vi har, som dem, kosmisk kunnskap om den nyfødtes identitet! Forsiktig bøyer vi oss og lytter etter den knapt hørbare pusten. Den umiskjennelige lukten av spedbarn kiler oss søtt i neseborene. Vi beundrer den perfekte nesen, og den lille neven som stikker fram av trøyeermet! Mykt, mørkt hår. Han ser så liten og sårbar ut! Det er strevsomt å bli presset fram gjennom en trang fødselskanal. Heldigvis vet vi han er i de tryggeste hender. Dette hjemmet er nå velsignet med usynlige forsterkninger. Det er en plan bak det hele.

Det er så stille i rommet. I en av sengene ved veggen hviler moren etter fødselen, med ansiktet halvt bortvendt. Noen små lyder fra den lille er det eneste vi kan høre; han har åpnet øynene nå. Det er ubeskrivelig rørende å se dette barnet som har kommet for å veilede oss ut av krig og mørke. Det er riktig så vi kjenner det sprenger i brystet. Vi har lyst til å hviske "velkommen", men greier ikke å bryte den hellige stillhet og ro som fyller rommet. Alt er fred.

Utenfor er det også stille en lang stund, til vi hører lavmælt snakk om stueuret utenfor vinduet. Barnets mor våkner og snur hodet mot inngangsdøra der fosterforeldrene kommer inn. De setter seg ved bordet og ser ned i vuggen. Selv smetter vi ut døra uten at noen merker oss. Gjennom dørsprekken hører vi fosterfaren spørre sin søster: "Har du tenkt på navn til barnet?". "Nei, – har dere?" spør hun. "Vi synes nok du skal bestemme navnet. Men vi snakket nettopp om at Martine, som tjener på nabogården, kanskje kan bære gutten til dåpen."

Moren nøler et lite øyeblikk før hun sier blidt: "Da kan det jo passe fint med Martinus."

Ute i gangen ser vi på hverandre og smiler. Der sa hun navnet! Martinus.
 

Kilder: Juleevangeliet, småbok nr. 13.

Martinus' erindringer, Zinglersen's forlag.

K.Christiansen: Martinus og hans livsværk, bind 1.