Ældre Kosmos og Kontaktbreve

Journalister over hele verden undrer seg over nerden fra St Petersburg, matematikkgeniet Grigorij Perelman (1966). Han takker nei til Field-medaljen, matematikkens Nobel-pris, og vil slett ikke ha alle de millionene som han nå tilbys.

I 2003 proklamerte han at han hadde løst ett av verdens sju matematiske mysterier: "Poincarés antagelse". Løsningen er på 1000 sider, og det har tatt tid for andre matematikere å gå gjennom utregningene hans, – men en etter en gir de sin tilslutning til dette matematiske praktverket. Dette har skapt furore i matematikkens verden. Et utrolig talent er synliggjort! Minst like stor er uroen over at han konsekvent nekter å motta hedersbevisninger og økonomiske premieringer. Han sier han ikke vil være noen "kransekakefigur". Han har også tidligere avvist en stor europeisk pengepris, og begrunnet det med at komitéen ikke var kompetent til å bedømme arbeidet hans.

Aviser skriver om særlingen Grigorij som ikke vet sitt eget beste, men trekker seg unna oppmerksomheten og heller plukker sopp i skogene rundt Petersburg.

Andre journalisters beskrivelse av Perelman er imidlertid at han verken er en galning eller en sky person, men en utrolig dedikert forsker som har gitt sitt liv til vitenskapen. Her er det han finner sin største glede, når han løser viktige problem, og i dette ligger hans belønning. Perelmans avvisning av priser, skriver journalist Forr i Dagbladet, må sees som et innlegg i den forskningspolitiske debatten. Forskningsverdenen preges i vår tid av priser og penger, som innenfor så å si alle livsområder. Den akademiske verden er blitt en slags vitenskapsindustri med sine kongresser og sin nådeløse konkurranse. Prisene og de prestisjetunge tidsskriftene gir ære og berømmelse. I dag er det blitt viktigere hvor du publiserer dine resultater enn hva du publiserer. De som i dette racet får hånd om de store forskningsbevilgningene, offentlige eller private, får avgjørende forsprang i forhold til andre forskere, og svake sjeler fristes til juks og fanteri.

Perelman er en opprører som ikke vil korrumperes, mener Dagbladet. Han nekter å bidra til den pengemaktens styring som priser og æresbevisninger bygger opp under. Grigorij Perelman legger sine resultater ut på Internett, til fri avbenyttelse og vurdering. Han vil signalisere at vitenskapen fortsatt er en arena der alle i prinsippet står likt.

Vi "åndelige forskere" kan begeistret gi vår tilslutning! Likeverd er en sentral evig "fasit". Også Martinus, som har gitt oss en åndelig vitenskap, vektlegger at den skal være absolutt fri til studier for den enkelte interesserte.

Matematikk er logikk i sin reneste form, og Perelman synes å ha integrert logikken i sin væremåte. Integriteten som Grigorij Perelman viser i sin holdning til forskningskulturen, er svært inspirerende. Den påminner oss om Martinus' ord om å være "absolutt upåvirkelig for både ros og dadel". Når vi utvikler vår egen autoritet, blir vi nøytrale til andres vurderinger, til både ros og ris. Etter hvert stoler vi først og fremst på våre egne høyintellektuelle og høyetiske vurderinger. Når vi har kommet så langt, har flokkens fortærende makt mistet sitt grep om oss, og vi er på terskelen til å bli absolutt suverene. Som framtidas ferdige mennesker blir vi på bølgelengde med det guddommelige – den evige matematikk som gjennomstråler kosmos.

Kilde:
Dagbladet, Oslo, 10.sept. 2006 (Gudleiv Forr: Ånd og materie)

greta.bylund@ntebb.no

Læs evt. hvad Martinus skriver om dette emne i Livets Bog 1, stk. 228-230.