Ældre Kosmos og Kontaktbreve

Kosmos 2003/10 side 233
Norsk artikel
Hva – er krigen?
af Bjørn A. Karlsen
Bjørn Arild Karlsen
Det er ett vanskelig punkt å forholde seg til, det der med krig kontra ikke, freds kamp kontra ikke, i Martinus sin kosmologi.
Jeg har forsøkt å gjøre meg klart, så langt jeg kan, hva Martinus mente med "krigen" / "freden" og hvordan vi kunne handle med hensyn til det.
Og slik jeg forstår Martinus, så må alle få gjøre som de selv føler er riktig – det er i seg selv riktig!
Ikke fordi man kan eller får "lov" til, men fordi man skal det! –
Ellers vil man jo ikke gjøre de erfaringene man skal gjøre – som er individuelt viktige!
Som jeg har forstått det, så er det ikke bare oss mennesker som er aktører og gjør erfaringer i dette spillet.
Det er en høyere opplevelse, og en høyere erfaringsdannelse, som vi hver enkelt utgjør "stoffet" i.
Mennesket er ikke alene med sine lidelser, det er et makrovesen i blant oss som skaper arena for utvikling!
Men jeg forstår også Martinus dit hen, som han for eksempel skriver i sine "leve" regler: Utslett av ditt sinn og din tanke (ord og handling) forestillingen om en FIENDE. (Etter hukommelsen.)
Krigen er jo forestillingen om godt og ondt, om en fiende. – Og så lenge vi har en forestilling om godt kontra ondt, en fiende, så har vi et "splittet" sinn – og det er krigen. Dette problemet kan vi ikke løse med fornuften alene!
Derfor råder Martinus oss, og vi skal ganske enkelt ikke gi næring til denne forestilling, vi skal ikke gi det noen oppmerksomhet, vi skal være "passive," nøytrale! Det er ganske slik at når vi ikke bruker et organ, så vil vi ikke tilføre det energi, og organet vil degenerere og bli inaktivt. Slik er det også med det duale sinn (som lever av konflikt.)
Jeg kan tenke at det er som en pendel som slår frem og tilbake, tikk takk, ustanselig tikk takk, men hva er det som tilfører det energi? Det er det splittede sinn, forestillingen om godt / ondt. Men sinnet det er en hel "ting," og så lenge jeg forestiller meg det motsatte, vil jeg tilføre pendelen energi. Jeg vil sende ut og motta energier som bekrefter godt / ondt. Men trekker jeg tilbake energien ved ikke å tilføre energi, så vil pendelen stanse, og sinnet blir "helet" av seg selv. Det er nå som denne energi, eller bevissthet i sinnet "brenner" sammen til en, og får kraft til å reise seg opp over godt og ondt, og selv (med egne øyne) skue det som ligger bakenfor, og som det før ikke kunne se fordi det var delt i to.
Tillegg
Jeg vet at noen kan bli provosert av dette synet, forklaringen… men, vi må jo spørre oss selv om hva sannheten kan være, og ikke om hva som ikke er provoserende. Hele det virkelighets scenario vi lever i, har vi jo gjennomskuet som blott ett kommunikasjonsfelt, et tilfelle av bevegelse, kun partikkel i tomrom, som betyr at det ikke rommer i seg selv noe annet, enn partikler i bevegelse.
Det vil si att vi finner f. eks. ikke fargene her, de tilhører den åndelige verden, eller den "indre", og vi finne ikke lydene, musikken, mening, forståelse, varme, glede, og kjærlighet her. – Vi møter ikke menneskene her!
Vi finner heller ikke tristesse sorgen og fortvilelsen her, ikke lidelsene, og tenk på det, lidelsene finnes ikke i den fysiske verden.
Derfor kan vi heller ikke søke svaret her, vi må søke i den eneste verden vi har tilgang til, i vårt eget jeg, i vårt sinn og i vår tanke.
I følge Martinus, finnes det bare ett Jeg, som består av uendelige deler, men som er èn ting. Dette Jeget, må for å oppleve, dele seg i to generalsoner, lyset og mørket, som er Jeget slik vi kjenner det, kontra det kosmisk bevisste Jeget vi kjenner det fra Martinus. Det siste, kjenner det første, men ikke omvendt.
Det som skremmer (det duale) jeget aller mest er kjærligheten, fordi den sprenger grensene i det duale sinn.
Det duale sinn, som lever av konflikt, det å dele og være atskilt, kan ikke erfare det store livet uten å miste seg selv, som det tror seg være. Derfor kan det ikke fatte kjærligheten, og ser den som absurd.
Men lidelsene bringer det utenfor denne grensen – og det er i sorgens rike det nå er nærmest lyset.
Hær må det duale jeget våge døden for å erfare seg selv som levende.
Som jeg jo forstår Martinus, kan det kosmiske spiralkretsløp deles i to hovedgeneralsoner, lyset og mørket.
Men det er som om vi sitter med ryggen mot lyset, og ser bare det store mørke, som lyset skaper i skyggene, og glemmer at når mørket vokser, vokser også lyset. Det duale jeget i oss, vil alltid se lys og mørke som to forskjellige ting. Når de to generalsoner nærmer seg hverandre, vil jeget (det duale som vi kjenner det) se en forøket lidelse og ikke kjærligheten som ligger bak, og det leder det til å tro på mørket det ser, og ikke kjærligheten det ikke ser.