Ældre Kosmos og Kontaktbreve

Norsk

Et fellestrekk ved mange høyere bevissthetstilstander er at man opplever seg organisk forbundet med hele universet. Man ser at livet er grenseløst og at livet er en enhet. Dette er et paradoks, fordi vi til daglig opplever oss som enkeltindivider i et samfunn bestående av enkeltindivider atskilt fra hverandre. Vår innstilling til livet og våre handlinger, er grunnleggende preget av denne individtenkningen. I praksis innebærer det at vi har lett for utnytte og undertrykke våre medvesener, både dyr og mennesker. I sin ytterste konsekvens ser vi slaveri, tortur, drap og krig.

Felleskapsopplevelse har innvirkning på hele vår tankegang og handlingsmønster. Man ønsker å legge om livet til en mer ikke-voldelig linje, og prøver å leve etter grunnidéen i opplevelsen. Man kan ikke lengre handle som om våre medvesener er våre fiender. For det er de ikke. Ordene hos Jesaja, som har inspirert så mange opp gjennom historien, blir sanne. "De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig". Her er alt begjær etter eiendom borte. Her finns ikke sjalusi, ikke hat. Her er man frigjort fra egne mentale bindinger. Her elsker man alle.

Med slike konsekvenser er det naturlig å stille spørsmålet om hvordan disse opplevelsene er mulig? Hva er det som hindrer oss i å oppleve dette til daglig? I søken etter svar kommer vi raskt i berøring med erkjennelsesteori, hvordan vi opplever det vi opplever. Det er åpenbart at vår bevissthet har noe med hjernen å gjøre, derfor må utvidede bevissthetstilstander også ha noe med hjernen å gjøre. Er det slik at det er hjernen som er årsaken til dette? Kan vi lage en snarvei til fred ved å påvirke hjernen med elektroniske impulser eller medikamenter? Det er disse spørsmålene jeg her vil komme inn på. Jeg vil gi et eksempel på hvordan hjerneforskere forklarer dette fenomenet og jeg vil kort komme inn på hvordan den amerikanske astronauten og bevissthetsforskeren Edgar Mitchell, forklarer felleskapsopplevelsen. Jeg vil også se på dette ut fra Martinus kosmologi.

For naturvitenskapen er bevissthet et epi-fenomen. Forstavelsen "epi" har flere betydninger. Her menes det at bevissthet er et tilleggsfenomen til materien. Man mener altså at materien er årsaken til at vi kan tenke, ønske o.s.v. Siden bevissthet av naturvitenskapen knyttes direkte til hjernen, er inngangsporten til studiet av bevissthetsfenomener å studere hjernen og dennes funksjoner. I magasinet "Mind" har David Biello en artikkel han kaller for "Søking etter Gud i hjernen". Her beskriver han forskjellige metoder og resultater av forskning på det som beskrives som religiøse lysopplevelser.

Et eksempel er studiet av buddist-munker under meditasjonen. Valget av buddistmunker er gjort fordi disse ofte under meditasjonen opplever et felleskap med et levende univers. Munkene får innsprøytet et radioaktivt isotop i blodet når de er på det høyeste nivået i meditasjonen. Isotopet følger blodbanen til hjernen. Dette medfører at vi kan ta "bilde" av blodgjennomstrømmingen i hjernen. Områder med størst blodgjennomstrømming er områder som er mest aktive, og områder med lite blodgjennomstrømminger minst aktive.

I eksempelet med buddistmunkene, viste det seg at blodgjennomstrømmingen økte i den prefrontale delen av hjernebarken. Blodgjennomstrømmingen sank i parietallappen. Forklaringen på funnene blir av forskerne tolket ut fra det man mener de forskjellige områdene brukes til. I dette tilfellet trekker de den konklusjonen at økt blodgjennomstrømming i prefrontal hjernebark under toppunktet i meditasjonen, har sammenheng med at munkene fokuserer intenst på en tanke eller et objekt. Denne delen av hjernen assosieres nemlig med bl.a. oppmerksomhet og planlegging. Parietallappen assosieres med forståelse av- og orientering i rom. Når denne delen av hjernen i forsøket viste unormal lite aktivitet, er forklaringen at dette understreker munkenes opplevelse av at den fysiske grensen er overtrådt og de opplever seg å være ett med universet.

Er man så kommet nærmere svaret på spørsmålene om hvordan disse bevissthetstilstandene oppstår? Mange mener det. De vil si at opplevelsene under meditasjonen er et resultat av måten hjernen fungerer på. Andre vil si at undersøkelsen bare viser at det er en sammenheng mellom hjernen og opplevelsene. For Martinus er det klart at det ikke er hjernen som er årsaken til vår bevissthet. Hjernen er et redskap for at vi skal kunne oppleve og arbeide her i den fysiske verden. I Livets Bog stk 224 skriver Martinus at det i hjerne- og nervesystemet finnes særlige sentre for de forskjellige åndsfunksjoner. Dette medfører at menneskene vil tro at det er disse sentrene som er årsak til funksjonene, mens de i virkeligheten fungerer som innstillingsorganer for fysisk avsendelse og mottakelse av tilsvarende særlige åndelige vibrasjoner.

Det er også andre metoder å utforske hjernens funksjoner. F.eks. kan en måle den elektriske aktiviteten i hjernen under toppopplevelser. Motivasjonen for å gjøre dette er bl.a. at en ser for seg at en kan fremprovosere lysopplevelser ved å stimulere spesielle områder i hjernen. En tenker seg at om en gjør dette med personer som lider av f.eks. depresjon, vil dette virke helbredende. Dette vil jeg kommentere senere i artikkelen.

"Romskipet roterte, himmel og jord sirklet om hverandre, inn og ut av synsfeltet. Plutselig følte jeg meg koblet til noe mye større enn meg selv og planeten i vinduet. Noe uforståelig stort." Slik begynner Edgar Mitchell beskrivelsen av det jeg vil kalle et kosmisk glimt. Han hadde vært med på den tredje månelandingen i Apolloprogrammet og var på vei tilbake til jorden da han fikk denne bevissthetsutvidelsen. Han skriver videre at han innså at universets natur ikke var slik han hadde lært. "Mennesket er en del av en kontinuerlig utvikling, en større og mer intelligent prosess enn klassisk vitenskap og religiøse tradisjoner har kunnet beskrive" og videre "tradisjonelle svar på spørsmål som "Hvem vi er?" og "Hvordan kom vi hit?", virket mangelfulle, foreldede og feilaktige. Prosessen er rikere enn vi hittil har drømt om". Fluks nr. 48, s. 21.

Denne opplevelsen førte til at Edgar Mitchell grunnla et senter for å utforske bevissthetens natur. Naturlig nok går han utover vitenskapens tradisjonelle grenser når han legger frem sine teorier. Han tenker seg en enkel eller en grunnleggende form for bevissthet. Den kaller han for "awareness". Dette er en passiv oppmerksomhet. Han tenker seg at den grunnleggende interaktive samordningen av partikler på kvantenivå er et eksempel på denne passive bevisstheten. Disse partiklene kan som kjent reagere med hverandre uavhengig av tid og rom, altså ikke-lokalt. Gjennom en læringsprosess utvikler denne interaktiviteten seg til mer komplekse funksjoner. Etter hvert som organiseringen øker, får vi det som Edgar Mitchell definerer som en bevissthet med en iboende intensjon. D.v.s. en aktiv bevissthetsprosess. Et eksempel på et slikt komplekst system er mennesket. Edgar Mitchell mener altså at felleskapsopplevelsen kan forklares ut fra kvantefysikkens funn av ikke-lokalitet. Han ser på sin teori som en mellomting mellom naturvitenskapens materialisme og Platons idealisme. "Min konklusjon er at universet er et selvorganiserende, intelligent, kreativt, lærende, interaktivt, deltakende ikke-lokalt forbundet system", Flux nr. 48, s. 25.

For å forklare bevissthetens natur, deler Martinus det levende vesen inn i X1, X2 og X3. Disse tre opererer i en treenighet og er uatskillelige. X1 er jeg'et, X2 er skapeevnen og X3 er alt det vi skaper. Martinus beskriver bevissthet som noe evig eksisterende. Den må likevel skapes. For å kunne skape bevissthet er vi avhengig av de forskjellige skapeprinsippene som Martinus gjør rede for. Et eksempel er kontrastprinsippet. Uten kontraster er det umulig å oppleve livet. Ikke bare i den forstand at vi f.eks. gjennom synssansen er avhengig av forskjellige nyanser og farger for å kunne skille mellom objekter. For å kunne oppleve behag må vi ha opplevd ubehag. Slik kan man fortsette å påvise at alle skapeprinsippene må fungere for at vi skal kunne skape bevissthet. Skapeprinsippene kan vi ikke øve innflytelse på, slik at de endres. De er evige prinsipper.

Hvordan er det mulig at vi kan oppleve at vi er den del av en felles helhet? Til det kan man si at det er fordi vi er en del av en felles helhet. Det er selvsagt ikke noe forklaring, men det er grunnlaget for forklaringen. Alle vesener; om det er planter, dyr eller mennesker, om det er i mikrokosmos, mellomkosmos eller makrokosmos, så har vi et jeg. Dette jeg'et er felles for alle og er udelelig. Dette er X1.

For å kunne oppleve fellesskapet eller helheten direkte, er vi avhengig av intuisjonssansen. Det er den sansen som sist blir funksjonsdyktig på veien mot det riktige menneskeriket. Den utvikles gradvis og på et visst utviklingstidspunkt vil den gi kosmiske glimt. D.v.s. små glimt inn i verdensaltets evige strukturer og sannheter. Det Egar Mitchell opplevde på sin måneferd er et eksempel på et kosmisk glimt. Intuisjonen utvikles videre til vi blir kosmisk bevisste mennesker. Martinus er et godt eksempel på et menneske med kosmisk bevissthet. Her ligger også svaret på hvorfor vi til daglig ikke opplever dette fellesskapet. Det er fordi denne kosmiske sansen ikke er tilstrekkelig utviklet.

Kan man så klare å skape fred og en sykdomsfri verden ved å stimulere hjernen elektronisk eller på andre måter påvirke hjernen? For å kunne si noe om dette må vi se litt mer på grunnlaget for kosmiske glimt. De førende grunnenergiene for kosmiske glimt er følelse-, intelligens- og intuisjonsenergien. Disse skal være i et visst innbyrdes forhold og være utviklet nok til å kunne bære opplevelsen fra kosmiske glimt. Martinus sier at følelseslegemet utvikles gjennom lidelser, og lidelsen utvikler medfølelse. Intelligensen utvikles gjennom våre daglige utfordringer, skolegang og studier. Når følelsen og intelligensen er på et visst nivå, får vi intellektualisert følelse. Det er det man til daglig kaller nestekjærlighet. Denne kjærligheten er grunnlaget for kosmiske glimt. Martinus påpeker på denne måten at det er en sammenheng mellom et vesens kjærlighetsevne og naturlige kosmiske glimt.

Martinus skriver at hvis en fremskynder kosmiske glimt, kan disse ha en ødeleggende effekt på vår hjerne og åndelige struktur. Den er ikke i tilstrekkelig grad utviklet til å bære en slik opplevelse. På samme måte som vi kan forløfte oss på det fysiske plan, kan vi forløfte oss på åndelige plan. Det er også en annen side av mer psykologisk art, som gjør at Martinus advarer mot å forsere utviklingen. Martinus skriver i Det Evige Verdensbilde (DEV) II side 153: "Fornemmelsen af de stærke kræfter kan ligefrem bringe væsenet til den selvsuggestion, at de i værste tilfelde opfatter seg selv som Kristus eller et annet højt åndeligt væsen, som en ny messias eller verdensfrelser eller på anden måde tror at skulle udføre en meget stor åndelig mission. En sådan fejltagelse fører til kedelige virkninger for væsenet, eventuelt til total nervesammenbrudd." På dette grunnlaget mener jeg at man med bakgrunn i Martinus kosmologi, verken kan anbefale å stimulere hjernen elektronisk eller på annen måte fremskynde kosmiske glimt og lysopplevelser.

Hva er det som gjør at vi opplever oss som enkeltindivider når vi har et felles jeg? Til det sier Martinus at det er i kraft av et evig og urokklig prinsipp som medfører at jeg'et fremtrer i en slags spalting, samtidig som det fortsatt eksisterer som en enhet. Dette prinsippet medfører at vi opplever oss som individuelle skapere. Denne spaltningen skjer i X2 og er en virkning av den energien som Martinus har gitt betegnelse "moderenergien". For å gi et bilde på hvordan dette fungerer skriver han i DEV I, at vi kan tenke på et lys inni ei kule. Dette lyset kan vi se på som X1. I denne kulen er det mange små hull som lyset sender strålene gjennom. En slik stråle vil da symbolisere et "jeg". Per Bruus-Jensen skriver i sitt bokverk "X" bind 1, om et annet prinsipp som er av vesentlig betydning for individualisering av jeget. Og det er talentkjerneprinsippet. Dette prinsippet muliggjør nemlig en individuell erfaringsdannelse.

Som tidligere nevnt er skapeprinsippene evige. Det innebærer at spaltningen og den individuelle erfaringsdannelsen alltid vil være til stede. Vi vil alltid gjøre egne erfaringer. Men når vår kjærlighetsevne er velutviklet, vil vi med intuisjonen ved selvsyn gjennomskue fenomenet individ og felleskap. Vi vil da oppleve oss som en del av en uendelig levende helhet.

Og hva med veien til fred og sunnhet? Om dette skriver Martinus i "Kulturens skabelse" s. 98: "Det eneste, der kan helbrede sygdomme og fjerne disharmonier og dermed lidelserne fra den menneskelige tilværelse og skabe den fulkommenhed, der hedder "den varige fred" og "velbehagelighed" for menneskeheden, er således udelukkende dette, at alle er til glæde og velsignelse for alle."
 

Bibelen; Jesaja, kap.2, vers 4.
Bruus-Jensen Per; X – en komplett indføring i Martinus kosmologi. Bind 1 og 2.
Edgar Mitchell; Flux nr. 48, 2 2007: "Måneturen"
Henrik B. Tschudi og Kari Bu; "Lærende univers" Flux nr. 48, 2 2007.
David Biello; "Searching for God in the Brain". "Mind" Volum 18 nummer 5
Martinus;
Det Evige Verdenbilde I, symbol nr. 11.
Det Evige Verdenbilde II, symbol nr. 21.
Kulturens skabelse
Livets Bog stk 224