Ældre Kosmos og Kontaktbreve

NORSK

Da jeg kom inn døra til kirken, begynte jeg å tenke på hva jeg gjorde her. Ikke var jeg religiøs og begrepene Gud og Jesus hadde en utpreget negativ klang i mitt hode. Religionene var etter mitt syn en pådriver i konfliktene rundt omkring i verden. På den andre siden anså jeg tanken på ikke-vold for å være naiv. Jeg synes livet selv viste at en sterk militær makt var nødvendig for å opprettholde fred. Jeg hadde vervet meg som militær hundefører og var stasjonert i Sør-Libanon under FN-flagg.

Nå sto jeg altså her i Fødselskirken i Betlehem. Jeg hadde fått en idé om å være med på ei rundreise i Israel og på Vestbredden. Turen gjorde at jeg på kort tid kunne besøke kjente historiske steder som for eksempel Kapernaum, Jeriko og Jerusalem. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde tatt turen mest på grunn av forfengelighet, jeg kunne komme hjem å fortelle at jeg hadde vært på disse kjente stedene.

Litt lengre inn i kirken var gulvet åpnet slik at vi kunne se et flott mosaikkbilde som hadde vært gulvet i en oldkirke. Jeg gikk videre mot nedgangen til grotten der Jesus etter gamle overleveringer skulle være født. Da jeg kom dit ned kjente jeg plutselig en behagelig, men markert varme som fylte hele min kropp. Det var som om jeg også mentalt ble fylt av denne varmen. Jeg kjente en veldig kjærlighet som jeg ikke kunne finne kilden til. Den bare var der. Den omfattet alt. Den var rettet mot meg og mot alle mennesker. Denne kjærligheten var overveldende og noe helt annet enn jeg tidligere hadde erfart i livet. Dette var en universell kjærlighet. Dette var den kjærligheten Jesus representerte. Forundret ble jeg stående et øyeblikk å kjenne på en overveldende glede. Jeg hadde ikke lyst til å forlate grotten. Etter hvert kom jeg meg ut av kirken og ut til min kjente verden. En verden jeg følte meg vel hjemme i. Jeg prøvde å fortrenge opplevelsen i grotten så godt jeg kunne. Den passet ikke inn i mitt verdensbilde.

Da jeg ble dimittert fra utenlandstjenesten, viste det seg at jeg hadde pådratt meg organsvikt. Jeg måtte gjennom flere operasjoner og gjennom en periode med rehabilitering. I denne tiden traff jeg ei kvinne som var åndelig interessert. Hun snakket om reinkarnasjon, en idé som jeg ikke helt avviste. Jeg fikk låne ei bok om temaet, og der var det noen bilder av en mann som angivelig ble reinkarnert som kanin. At mennesker kunne reinkarneres som dyr og vise versa, var en tanke jeg ikke kunne akseptere. Dermed avviste jeg tanken om reinkarnasjon. Hun viste meg ei annen bok som hun anbefalte. Den kjøpte jeg, mest fordi forfatteren av boka, Kalil Gibran, var fra Libanon. Selv om "Profeten" var ei bok som først og fremst appellerte til følelsene, leste jeg den med stor interesse.

Et par år senere kom min andre bevissthetsutvidende opplevelse. På ny ble jeg overveldet av denne universelle kjærligheten. Jeg opplevde at jeg stod i en uendelighet av liv. Jeg ble fylt av en ubeskrivelig glede og frihetsfølelse. Her kunne jeg legge fra meg antipatier og sympatier, her var det ingen motsetninger. Her var alt et eneste hele. Døden eksisterte ikke, den var en illusjon. Her var alle sorger og fornedrelser forsvunnet. Jeg så at veien til fred gikk gjennom å akseptere livet slik det var. Jeg så at det jeg gjorde mot andre, gjorde jeg også mot meg selv. Medfølelsen for alle levende vesener var absolutt. Deres lidelse var min lidelse. Det var også slik at dyrene hadde sin egenverdi og at virkningen av handlingene jeg gjorde mot dem, var like virksomme som handlingene jeg gjorde mot mine medmennesker.

På et øyeblikk var mitt verdensbilde snudd opp ned. Det var ikke den fysiske styrken med geværer, bomber og raketter, men kjærligheten i sin praktiske væremåte som førte til fred. Det jeg tidligere hadde vurdert som svakhet, var det eneste som kunne skape fred. Virkelig fred var noe langt mer grunnleggende og mer omfattende enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Fred, det var å komme på bølgelengde med universets innerste mening og hensikt. Jeg tok frem Det nye testamentet som jeg hadde fått på rundturen og kunne konstatere at jeg hadde fått oppleve å se at uttalelsene til Jesus om å elske sin neste som seg selv, virkelig var veien til den innerste fred. Jeg, som var en ivrig fisker og jeger, så at dette var handlinger som ikke passet inn i en kjærlighetskultur. Å slutte å fiske og jakte måtte være en del av veien til fred. Som en naturlig konsekvens begynte jeg å tenke på å legge om kostholdet til et vegetarisk kosthold.

Jeg begynte å lese om aminosyrer og sporstoffer. Jeg leste om vitaminer, fettsyrer og karbohydrater. Jeg fant ut at det var noe som hette essensielle aminosyrer. Det var aminosyrer kroppen selv ikke kunne produsere og dermed måtte tilføres gjennom kostholdet. Jeg fant også ut at kvaliteten på proteinet i fødemidler ble målt ut fra innholdet av disse essensielle aminosyrene. Dermed ble animalske proteiner vurdert av naturvitenskapen til å være av en høyere kvalitet enn proteiner fra vegetabilske næringsprodukter. Det var ingen etiske vurderinger av næringsmidlene på dette nivået. Jeg leste videre og fant ut at ved å blande for eksempel belgfrukter og cerealer, kunne jeg sikre meg en fullverdig sammensetning av aminosyrer. Jeg fant også ut at vegetarisme hadde meget lange tradisjoner, både i Vesten og i Østen.

Jeg måtte gjøre et nytt yrkesvalg. Jeg var opplært til å ta liv om nødvendig. Det var åpenbart for meg at tiden var inne til velge en annen retning i livet mitt. Jeg ble klar over at jeg skulle velge et yrke der jeg kunne hjelpe mine medmennesker, ikke lemleste dem. Det viste seg at to av medelevene på skolen jeg begynte på, var vegetarianere. I tillegg var læreren i ernæringslære veldig positivt innstilt til vegetarismen. Det oppfattet jeg som en hjelp fra forsynet til å legge om kostholdet, og i løpet av det første skoleåret la jeg om kosten til et vegetarisk kosthold.

Heldigvis kom jeg ganske raskt i forbindelse med Martinus kosmologi. Igjen begynte jeg å lese. Denne gangen for å sette meg inn i kosmologien. Jeg begynte å lese på første side i Livets bok bind en, og leste til siste side i bind sju. I tillegg kom alle småbøkene og den sekundærlitteraturen jeg kunne få tak i. Jeg hadde en veldig trang til å få en forståelse for kosmologien og meldte meg på et innføringskurs og deltok på seminar. Her fant jeg svarene jeg trengte. Bl.a. fikk jeg en forklaring på reinkarnasjonen og jeg fikk en ramme å sette opplevelsene inn i.

Etter hvert flyttet jeg til en annen by. Jeg kjente ingen andre som var vegetarianere, og opplevde til en viss grad at det var sosialt hemmende å praktisere et vegetarisk kosthold. Det førte til at jeg begynte å tvile på mine egne erfaringer. I Martinus sine verker fant jeg støtte. Jeg leste om A- og B-livsenheter i "Den ideelle føde", og jeg leste om konsekvensene av animalsk føde både for mikrokosmos og mellomkosmos. Men den emosjonelle og intellektuelle dybden, og ikke minst den praktiske livsveiledning som kosmologien gav, nådde ikke inn til meg. Jeg leste Martinus kosmologi nærmest slik man leser en spennende roman. Det var engasjerende og det var vanskelig å legge fra seg bøkene, men innholdet fikk ikke så stor betydning for meg personlig. Jeg begynte å diskutere kosthold med venner og bekjente for å lete etter et svar. Noen mente at det var helt greit å spise fisk, andre mente det var i orden hvis man bare spiste hvitt kjøtt. Men for meg var vegetarisk kosthold ikke et spørsmål om helse, men om moral. Spørsmålet for meg var om det var riktig å ta liv, for selv å opprettholde livet. Svaret måtte jeg vente på i noen måneder og svaret kom overraskende.

Etter den andre bevissthetsopplevelsen praktiserte jeg en form for mantrameditasjon gjennom et par år. Det hendte at jeg derigjennom opplevde å komme i kontakt med energier jeg ikke behersket. Derfor avbrøt jeg meditasjoner flere ganger. En dag kom jeg til å tenke på at Martinus hadde skrevet ei lita bok med tittelen "Meditasjon". Det ble begynnelsen til en ny forståelse av Martinus kosmologi. Boka tok jeg nå frem igjen og studerte den grundig. Jeg gjennomførte noen praktiske øvelser som han anbefalte. Det var en stor overgang fordi Martinus anbefalte å bruke bønnen "Fader vår" som grunnlag for meditasjon. Etter hvert merket jeg en forskjell på mantrameditasjon og bønn, og det endte med at jeg helt sluttet å praktisere mantrameditasjon. Jeg opplevde impulser og støtte rettet mot meg på en mer levende måte. Det opplevdes ikke som livløse energier. Jeg gikk ut fra at det var en støtte fra det som Martinus kaller for "forsynet". Etter hvert dristet jeg meg til å legge til en liten bønn for meg selv. Den var om å få veiledning på kostholdet og den ensomhetsfølelsen jeg hadde i forbindelse med dette.

En av mine interesser var å padle havkajakk. En dag fikk jeg en tanke om å padle i et vann i et område jeg tidligere ikke hadde vært, og gikk til en sportsforretning og kjøpte et kart. Jeg lette på kartet og fant et vann jeg mente jeg kunne kjøre helt frem til. Med kajakken på biltaket kjørte jeg etter kartet for å finne vannet. Det viste seg at jeg hadde oversett en detalj. Det var en bom på veien og jeg kunne ikke kjøre helt frem. Jeg innså min fysiske begrensing og lot kajakken ligge igjen, tok en liten tursekk på ryggen og gikk opp til vannet.

Det var midt på sommeren, solen skinte fra blå himmel. Solstrålene glitret i vannet som var omkranset av svaberg og granskog. Da jeg gikk på en liten vei langs vannet fikk jeg plutselig et utvidet syn. Igjen var jeg innhyllet i overjordisk en varme og kjærlighet. Jeg så at alt liv var forbundet. Grantrærne, steinene, jeg selv og ikke minst fiskene i vannet var alle deler av denne helheten. Jeg så at det var ingen begrensninger i noen retninger. Vi var alle i denne evigheten. Kjærligheten var grunnleggende i universet og i det øyeblikket kunne jeg ikke skade noe eller noen. Igjen ble medfølelsen for alt liv overveldende og igjen så jeg at fiskene hadde sin egenverdi, sitt evige liv. Det var utenkelig for meg å påføre dem lidelse.

Da jeg gikk tilbake til bilen visste jeg at jeg ikke mer kom til å spise kjøtt og fisk. Jeg rettet blikket opp mot den blå himmelen og takket forsynet for hjelpen og for Martinus kosmologi.